Norsk skihistorie i Norge – fra overlevelse til identitet

I Norge har ski vært mer enn sport. De har vært et livsgrunnlag, et transportmiddel – og en nasjonal stolthet. Allerede for over 4000 år siden risset folk inn bilder av skiløpere på steiner i Rødøy og Alta. I fjellbygdene var ski avgjørende for å jakte, reise, hente ved – og å redde liv.

Blant de mest kjente historiske hendelsene på ski er flukten til birkebeinerne, en dramatisk redningsaksjon som for alltid har brent seg inn i den norske folkesjelen.

Sagnet om birkebeinerne – Norges mest berømte skitur

Året er 1206, og borgerkrig herjer i Norge. Den politiske makten står mellom to leirer: birkebeinerne og baglerne. Kong Sverre, leder for birkebeinerne, er død, og hans sønn – den ett år gamle Håkon Håkonsson – er i livsfare.

To av kongens menn, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, får det farlige oppdraget med å frakte barnet i sikkerhet – over fjellene fra Lillehammer til Østerdalen, midt på vinteren, gjennom storm og snøskredfare.

Med barnet i armene, pakket i pels og klut, bandt de treski til føttene og la ut på den over 50 km lange ferden – et skirenn mot døden. De nådde frem. Håkon ble konge og førte landet inn i en ny tid med fred og samling.

Denne heltedåden inspirerer fortsatt – og hedres hvert år med det legendariske langdistanseløpet Birkebeinerrennet, hvor deltakere bærer sekk som symbol på barnet

Men det var i Morgedal, en stille fjellbygd i Telemark, at ski virkelig tok steget fra nytte til kunstform. Her vokste Sondre Norheim opp – bondesønnen som elsket fart og frihet. På 1800-tallet bandt han om skiene på en ny måte, laget dem med smalere midtparti, og utviklet det vi i dag kjenner som telemarksvingen. Han gjorde ski levende. De danset i fjellet under ham.

Sondre samlet bygda til hoppkonkurranser, der bygdefolk samlet seg for å se hvem som kunne fly lengst gjennom lufta. Deltakerne holdt hver sin grankvist i hånden – og idet de landet, slapp de den ned i snøen. Slik ble grankvisten en målestrek i bakken, så alle kunne se hvor langt de hadde hoppet. Denne tradisjonen lever videre i moderne hoppbakker, hvor granbar fortsatt legges langs unnarennet som et visuelt mål for hopperne.